See top UX Designers turn ideas into interactive experiences using Adobe XD.
Watch now
  • Add to Collection
  • About


    Selection of published interviews and features
FOTOGRAFI (NO), nr 7 2014. 
“Christopher Jonassen” by Elli Trier. pp 78-83.
“Atelier i forfall” by By Ole Nesheim. Thurs. jan 29th p 20.
NRK, 2015.
Wednesday jan 28th.
Coverage of the exhibition "Ectopia" at Rogaland Kunstsenter. 
Turesday March 4th. pages 1 and 22. Section 2, Kulture. 
"Kunstnere gransker makten" and "Kunstnere markerer grunnlovsjubileet". 
by Eli Næsheim. 
TRIBU Magazine, 2013.
November issue. pp. 84-87. 
By Alice Brace. 

As a preface to his conceptual photographic collection “Devour”, Christopher Jonassen gives little-to-no explanation other than the dictionary definition of devour and a quote from Jean-Paul Satre; “to eat is to appropriate by destruction”. As a verbal description of the collection, this leaves perhaps too much to the imagination, whereas as a compliment to the work itself, it opens a nexus of ideas.

"Jonassen has discovered an important message within an important message, within a beautiful concept".

The images themselves are high quality and anonymous. The perfect spheres photographed on a black or grey background would suggest impressively high resolution telescope pictures of planets, which then begs the question, which planets? Whilst the textures and palettes have elements of the solar system with which we are familiar, the trained eye will conclusively argue against the notion. Only through research is it revealed in interviews that these are in fact the plates of well-used kitchen utensils, and with this revelation comes greater understanding of the concept.

Jonassen uses a combination of imagery and text to raise awareness of the impact that small, everyday actions have on a grander scale. In a statement, the artist talks about the concerns he has with the way we are treating the planet, and how he reflects this with the title of the piece. However, even Jonassen himself didn’t become aware of the extent of the concept until he’d photographed several pans, originally driven by a compassion for the repetitiveness of mundane actions which occur regularly, and how it is “important to notice the beauty in the small things we surround ourselves with everyday”.

Whether by coincidence or subconscious, much like the planets we are still learning of and the recipes we are still perfecting, Jonassen has discovered an important message within an important message, within a beautiful concept. 
TIME MAGAZINE. Tuesday April 2nd. 2013. 
Front page of TIME's Lightbox. 
"Devour: Christopher Jonassen’s Remarkable Frying-Pan Still Lifes"
By Myles Little. 
What began in 2003 as an exploration of the mundane world of kitchenware has morphed over the past decade into something much more profound for Norwegian photographer Christopher Jonassen.
"Devour offers a rare, unexpected form of poetry for the eye".
Devour is Jonassen’s series of still lifes of the bottoms of old frying pans — a series that, despite its quotidian subject matter, manages to touch upon (quite literally) universal concerns.
“When I was studying abroad in Australia,” Jonassen recalls, “I lived in a cheap share house with some friends, and the cooking utensils were banged up in a pretty bad way.” He began photographing the pans as a way to reflect on “the repetitive and mundane actions we do every day.” Jonassen dug through the cellars and attics of friends and family members, looking for likely candidates. But his favorite pans were those used by the local boy scout troop.
“They bring out big iron pans and put them directly into an open fire out in the woods,” Jonassen says. “Heavy iron pans, burnt black and scraped with knives.”
He shot hundreds of pans over the course of several years, all the while refining the vision, and is still working on the project today. While most of the pans look similar to the way they did when he first found them, Jonassen rubbed oil on a few to enhance their texture, and relied on lighting techniques and basic Photoshop to achieve his results.
“I think it’s important to notice the beauty in the small things we surround ourselves with everyday,” Jonassen says, and Devour is, in part, his own vivid testament to that belief. Note the rich, molten red of Slide #1 and the gorgeous cerulean blues in Slide # 6. The poet Walt Whitman voiced a similar tenet — a faith in the profound significance of the littlest things — in his 1855 masterpiece, “Song of Myself”:
I believe a leaf of grass is no less than the journey-work of the stars…
And the narrowest hinge in my hand puts to scorn all machinery…
Perhaps the most striking thing about the pictures is how closely, and how eerily, these ordinary kitchen pans resemble planets and moons — an effect that Jonassen says was intentional.  “I found that each pan more or less had a planet hidden inside it,” Jonassen says, “and it was up to me to discover it.” Slide #3 resembles Mars, even down to the planet’s polar ice caps of solid carbon dioxide. Slide #8 brings to mind Neptune, whose tranquil blue appearance belies winds that reach 1,300 miles per hour.
There’s something thrilling about how the project threads this needle — from a kitchen cabinet, across the reaches of space, to alien worlds. Thus, Jonassen seems to heed the words of the poet William Blake, who in 1803 asked his readers to “see a world in a grain of sand, / And a heaven in a wild flower.”
Jonassen began the project interested in the cooking pan as an emblem of the ordinary, but he soon became fascinated by “how everyday life was wearing out the metal of the pans, one tiny scratch at a time.” He says he wants to create “a link between the small traces we leave behind every day, [and] the enormous impact this adds up to over time. I am very concerned about the way we are treating this planet. The title also reflects this. ‘Devour’ means to eat up greedily; to destroy, consume and waste; to prey upon voraciously.” Thus, Jonassen draws a subtle, visually compelling link between the destruction of a banged-up pan and the degradation of our blue planet.
To see a world in a grain of sand … and the cosmos in a frying pan. It’s not quite Blake, perhaps, but for photography fans, Devour offers a rare, unexpected form of poetry for the eye.

Two page interview,  monday 29 april 2013. pp 24-25.
"Stekepanne-kjendis" / "Internasjonalt kjente stekepanner"  by Ole S. Nerheim.  
"..en gedigen suksess som verdenspressen har kastet seg over". 
Christopher Jonassen har fått store oppslag i blant annet Time Magazine, The Independent og Der Spiegel. Blitt TV-intervjuet av Deutsche Welle og gjort reklamejobb for Microsoft. Jonassen er utdannet innen grafisk design, men det var akkurat da han var ferdig utdannet i Australia at interessen for fotografering kom. Ideen med stekepanner som planeter fikk han med bakgrunn i hvordan vi behandler dem. Hans kunstprosjekt med stekepanner som ser ut som planeter har blitt en gedigen suksess som verdenspressen har kastet seg over. 
– Det har vært helt overveldende og jeg blir ganske så paff når det kommer tikkende inn mailer fra så store magasiner som ønsker å lage stoff på meg, sier Jonassen, som har sitt atelier i Ryfylkegaten 24 på Storhaug. 

Han har også gjort reklamejobb for Microsoft. 
– Jeg fikk to forespørsler som jeg først sa nei til. Jeg jobber med fotokunst og følte meg ferdig som reklamefotograf. Men de ga seg ikke og da de kontaktet meg tredje gang spurte de hvor mye jeg skulle ha. Jeg sa da et beløp og slik ble det. 
– Og beløpet du fikk var? 
– Kan vel si det slik at det ble en brukbar årslønn det året. 
Reklamejobben fra Microsoft var en lansering av nye windows hvor Jonassens store reklameplakater ble brette ut blant annet på Times Square og undergrunnsbanen i New York. 
" kan forsikre om at Jonassen har solid bakkekontakt". 

Stekepanne og klode 
– Jeg oppdaget at det skjedde forandringer i mønsteret i bunnen av stekepannene. Etter som vi bruker dem kommer den stadig nye riper på overflaten. Stekepanner er noe vi lager mat i og som brytes ned. Jeg har brukt dette som symbolikk på vår egen klode som gir oss mat, men som vi også er med på å bryte ned. 
Jonassen fikk også hele fem sider i Süddeutschen Zeitung og er representert i «It’s Nice That Annual 2012». Han venter nå også på besøk fra en Nederlands avis. 

Jonassen synes nesten det er litt pinlig å nevne alle disse kjente mediene da det kan høres ut som skryt, men vi kan forsikre om at Jonassen har solid bakkekontakt. 
– Jeg har vært usedvanlig heldig med dette kunstprosjektet mitt. Jeg har her kunne ri på en bølge, men min intensjon er kun å jobbe så godt jeg kan, sier Jonassen. 
– Også NASA har brukt dine stekepanner? 
– Ja, de brukte det til en aprilspøk hvor utfordringen var å finne ut hva som var planeter og hva som var stekepanner. 
Jonassen har begynt på et nytt prosjekt med norsk og nordisk sengetøy som han skal presentere som estetiske skulpturer. Han er glad for at han i år også fikk medlemskap i Bildende Kunstneres Forening Rogaland, og fikk til og med et verv som varamann.
Collaboration with Microsoft and Pastilla Studios on their worldwide campaign for Surface. Image of jumping man to spearfront the campaign. Starting out on billboards on Times square and central station, New York, and in magazines everywhere. NY Times, Empire, Wired, Total Film, Q, and more..
Limited edition 264-page full-colour cloth bound hardback book. A round-up of the very best creative work of 2012. Showcase. pp. 82-83. Dec. 2012. 
"It's often the simplest ideas that stay with you the longest and they don't come much simpler than Christopher Jonassen's Devour series". 
5 page showcase. Friday jun 8th, pp 30-34. 
TV Interview by Deutsche Welle. Wed february15th. 
Copyright DW-TV 2012.
"Christopher Jonassen, a young photographer from Norway who has made it big, and all thanks to some battered and discarded frying pans". 
Double spread interview / feature. Sunday december 4th, pp 8-9.
By Robert Epstein
"A badge of honour, indeed".

They resemble planets viewed through a telescope, from fiery infernos to icy wastelands. But the subjects of Norwegian fine-art photographer Christopher Jonassen's series "Devour" are, in themselves, actually something far more prosaic: the surfaces of tired, battered frying pans.Jonassen shot hundreds of the objects over a period of four years, from 2004, with the initial aim of meditating on "the repetitive and mundane actions we do every day" – an idea sparked by the state of the utensils in the shared student home in which he was living in Australia. But his objective soon became more substantial: "It fascinated me how everyday life was wearing out the metal of the pans, one tiny scratch at a time."The mental leap from the lacerations inflicted on the pans to the synecdochal representation of the damage we do to Gaia was but a short jump away. "I wanted to create a link between the tiny marks we leave behind every day to the enormous impact this adds up to over time," explains Jonassen. "I am very concerned about the way we are treating this planet. The project name reflects this. Devour means to eat up greedily; to destroy, consume and waste; to prey upon voraciously."
He used various oils and liquids on the pans to emphasise their structure and detail, underlining a secondary ambition, to arouse our appreciation of the beauty in the small things with which we surround ourselves.And it seems we do appreciate that beauty, perhaps without always quite knowing it: "It was surprising how many of my friends and family were keeping the pans in their cellars and attics, even after they were no longer usable.
"The best ones," he adds, "were heavy iron pans, burnt black and scraped with knives, that I got from the winter storage of cooking supplies for the local scouts." A badge of honour, indeed.
Double spread interview / feature. Sunday december 4th, pp 8-9.
Exhibition review by art critic Trond Borgen. Friday May 14th, p. 29 (part 2).

Av Trond Borgen

Mens vi venter på en avklaring om ølhallene brukt som kunsthall med kontinuering drift, rykker og napper Tou Scene med svært sporadiske kunstvisninger, hvorav noe er verd å fange opp og få med seg. En slik utstilling er Christopher Jonassens fotografier som vises i mai.Jonassen er ung stavangerkunstner med utdanning fra Sydney. Utstillingen forankrer han i 1800-tallets romantiske kunstnere og deres studier av skyformasjoner – men nå sett gjennom fotografiet som medium. Mens fortidens malere brukte skystudiene sine som et forråd for himler i diverse malerier, ser Jonassen opp på himmelen gjennom sitt kamera, samtidig som han inviterer oss til å prøve å assosiere forståelige former inn i skyene, i serien ”Cloudspotting”. Jeg tenker på Hamlet, som mens han driver gjøn med Polonius spør om ikke skyen kan ligne på en kamel? Eller snarere en røyskatt? En hval, kanskje?
" bilde på menneskets eksistensielle søken, på vegringen mot å foreta seg noe man ikke kjenner konsekvensen av".
For Jonassen blir avbildningen av skyer en metafor for våre forsøk på å skape orden av kaos, og på å forstå tilværelsen og verden rundt oss. Kan vi gi mening til livene våre? Eller består alt rundt oss kun av et stadig skiftende kaos? Kanskje det er tryggest å ligge helt rolig? Jonassens fotografiske serie ”Before We Begin” viser nettopp mennesker som ligger helt i ro. Vi ser en ung mann som ligger på asfalten, en kvinne som flyter i vannet, en en kvinne i gresset, en kvinne på asfalt, og en kvinne i engen. Over hvert av disse fotografiene har han montert et annet fotografi; alle viser himmelen med skyer. Det er som disse menneskene ligger der med utsikt mot himmelen, studerer skyene, som for å finne en mening med dem. Likevel befinner livene deres her nede på bakken og skyenes eksistens der oppe, i to separate bildeverdener. Hvilken kontakt er mulig, og kan betraktning og kontemplasjon av de stadig skiftende skyformasjonene være meningsfull?
"..eksistensen konsentrert henimot et nullpunkt".
Jeg tolker denne utstillingen som et bilde på menneskets eksistensielle søken, på vegringen mot å foreta seg noe man ikke kjenner konsekvensen av – vi ser øyeblikket før noe skjer, før bestemmelser blir fattet. Øyeblikket som kan forlenges, fordi skyenes skiftninger og lysets gang over himmelen også er tidsmålere, konkretiseringen av at tiden går; den lar seg ikke stanse selv om mennesket prøver å fastholde skyen som en kamel, en røyskatt, en hval. Jonassen skaper enkle, men gyldige eksistensmetaforer. Kvinnen som flyter, utløser ringer i vannet; hun befinner seg nøyaktig i midten av sin egen lille verden, den hun selv kan definere. Som i de øvrige fotografiene er hun oppslukt av en inerti, en uvirksomhet som ingen sky makter å utfordre. Det er eksistensen konsentrert henimot et nullpunkt.
Full page interview. Friday Jun 10th, p.26 (part 2).

Av Rolf Frøyland
"..den største utstillingen med regionale kunstnere noen sinne".
Christopher Jonassen har laget seks forskjellige uttrykk ved hjelp av en arm og en lekeball. Han håper folk vil gjøre det samme.

–Der så jeg det var en unge som klemte på den. Jeg tror det er lettere for unger å gjøre det.
Kunstfotograf Christopher Jonassen titter bort på lekeballen som nå er satt tilbake på stolen hvor den hører hjemme. Målet med utstillingen han har kalt ”Squeeze me!” er å få folk til teste ut egne uttrykk med lekeballen – så lenge de ikke stikker av med den.
–Den største utfordringen blir nok å beholde ballen til utstillingen er ferdig, sier Jonassen og smiler.
Han er én av 48 profesjonelle kunstnere som stiller ut prosjektene sine i atelierhuset Tou Cam, som hadde åpning i går kveld. Ifølge billedkunstansvarlig Elizabeth Croft er dette den største utstillingen med regionale kunstnere noen sinne. Men bare fire av dem bruker foto som virkemiddel.

En fersk kunstform
–Historisk sett er foto blitt kategorisert som håndtverk på lik linje med tekstil, keramikk og grafikk. Nå blir vi endelig regnet som billedkunstnere. Dette startet nok da fotolinjen i Bergen ble etablert i 1994, forklarer Line Anda Dalmar. Hun har to utstillinger på Base Camp. Én med video og én med foto. Fotoutstillingen har hun kalt ”Hollywoods hottest looks”; en fotoserie av seg selv med påklistrede utklippsbilder av forskjellige ansiktsdeler.
–Alle delene tilører en Hollywood-kjendis som to plastikkirurger har vurdert som de mest populære. Her ser du for eksempel øynene til Penélope Cruz, leppene til Angelina Jolie og nesen til Nicole Kidman, forklarer Anda Dalmar og peker på det ene bildet.

Ta et selvportrett
Poenget med Base Camp er å vise hvilke muligheter som ligger i et atelierhus på Tou Scene – samtidig som man får presentert regionens mest talentfulle kunstnere. I løpet av det første kvartalet av åpningen kom det en jevn strøm av skuelystne publikummere inn i det gamle kontorlokalene hvor utstillingen finner sted. Her henger og står det kunst i alle slags former, fra strikkegensere via malerier til videoinstallasjoner. Elizabeth Croft forteller at det er mange som først valgte sitt uttrykk da de fikk se lokalene, slik som Signe Christine Urdal, den tredje kunstfotografen Aftenbladet pratet med. Hun bestemte seg for å innrede rommet sitt til et fotostudio og invitere publikum inn. Der skal folk ta selvportrett, som etterpå vil vises gjennom en prosjektor i gangen.
–Jeg vil at folk skal vise hvordan de selv ønsker å framstå. Det er de personlige uttrykkene som er viktige, siden alle bruker de samme kulissene, forklarer hun.
Jonassen vil oppnå noe av det samme – bare gjennom en mer udefinerbar form.
–Jeg har på en måte tatt noen sære selvportrett ved å vri på håndleddet og klemme på ballen. Poenget er å vise nyanser i ting vi omgir oss av til daglig, men som vi ikke alltid legger merke til.
Thursday May 6th, p. 27. 
"..har en særdeles grundig og systematisk innfallsvinkel til prosjektene sine". 
Fotograf Christopher Jonassen åpner sin utstilling i Bunkeren på Tou Scene fredag. Utstillingen til Jonassen har fått navnet "Before we begin". Her utforsker han kaos, som er tema for utstillingen. Jonassen er en fotograf som har sterk fokus på personlige prosjekter. I dette prosjektet har han utforsket grensene mellom tilstedeværelse og virkelighetsflukt, og om en mennesklig søken etter meningen i kaoset. Jonassen er utdannet ved Universitetet i Sydney, hvor han har en mastergrad i design. Han utforsker temaer som interne prosesser, skjønnheten i de små tingene, og refleksjoner rundt eksistens og det å være menneske. Han jobber nesten utelukkende i serier, og har en særdeles grundig og systematisk innfallsvinkel til prosjektene sine. Utstillingen hans er åpen i helgene og vil henge fram til 30. mai.