Yrke: Reporter
I noen år var jeg utegående reporter for lokalavisen i Nittedal, Varingen. Det ble noen artige reportasjer, hvor jeg av og til også fungerte som fotograf. Når jeg har tid og ork, vil jeg poste ut et utvalg av artiklene her på Behance. Her er en artikkel som gikk ut på å sjekke tilstanden hos de lokale bilverkstedene. Jeg syns den ble litt morsom. Det er for mye strev å finne fram originalbildene, så her låner jeg heller noen fra Unsplash. Tro meg, de er tøffere enn mine.
Foto: Tory Bishop / Unsplash
Smørebukkene og havresekken
De lokale verkstedene ruster opp. Hvorfor? Er det nok jobb
til alle og fremfor alt; er de til å stole på?
Mobil 1 midt i bygda har utvidet og har nå fire løsbukker og full autorisasjon (dvs. at de kan gjøre alle typer reparasjoner + EU-kontroll). Bilverkstedet i Nittedal har hatt full autorisasjon siden 2009, men har nå utvidet til to avdelinger. Det går med andre ord, så olja skvetter blant bygdas verksteder for tiden. Skjønt, akkurat når Varingens utsendte stikker innom Mobil 1, er det «ikke noe særlig trøkk» ifølge Jarle Kyllenstjerna. Da er det mer trøkk i neven hans. En stakkars journalists puselanke klemmes så fingrene knaser lik en bunt stilkselleri i hendene på den gamle bil- og vektløfterlegenden Torkel Ravndal. Det er bare å innse at tastaturtallet aldri mer blir det samme. Ole Andreas Pynten er en smule «vennligere» innstilt, men heller ikke hos han er det noe som antyder at bilmekanikeryrket for en stor del har dreid fra mekanikk til elektronikk og data. At alt er blitt litt lettere og litt rensligere enn før. At verktøyene er mer presise, bilene mer driftssikre og problemene knyttet til bilhold om ikke færre, så iallfall annerledes.
Det er bare å innse at tastaturtallet aldri mer blir det samme.
Fra Åneby til Skytta
Men la oss reversere et par dager i tid og 6,5 km i avstand og restarte reportasjen. Steinar Jakobsen fra Bilverkstedet i Nittedal tar imot på deres nye avdeling i Industriveien 3 på Skytta. Mild i målet og blikket insisterer han på at bransjens røvere, altså de som «finner» feil som ikke fins, de må du utenbygds for å støte på.
«Sånn går det ikke an å drive lokalt, vi lever av vårt gode navn og rykte - det er vår eneste form for markedsføring.» Jakobsen viser stolt frem sitt nyoppussede og lyse verksted, åpnet for bare en måned siden. Fire bukker, tre ansatte, to i hendene og én klar målsetning; vokse til totalt syv medarbeidere til sammen på Skytta og Åneby, slik at de blir tre på hvert sted og han selv kan pendle frem og tilbake og sjefe. Men hvorfor overtok de konkursboet etter Skytta Bil? Er det nok kundegrunnlag? Jakobsen er ikke i tvil.
«Joda, kunder er det. Du vet, folk er jo vant til at det er et bilverksted her. Bare de ukene jeg holdt på her med oppussing, kom det mange innom og satte seg på venteliste. Tenk bare på hvor mange som jobber her på industrifeltet. Så da vi endelig fikk alle godkjenninger i orden og kunne starte, hadde vi jobb for iallfall halvannen uke.»
Og godt var nok det, for da de overtok lokalene var det vel vitende om at de kom til å stå tomme i fire måneder.
«Det var vi innforstått med,» forteller Jakobsen. «Det var da vi fikk muligheten til å overta, så det var bare å trå til. I tillegg vil vi at kundene skal oppleve noe nytt når de kommer hit, derfor har vi malt og pusset opp. Det var virkelig mørkt og trist her, men nå er alt topp moderne.»
Mekanikeren smiler fra øre til øre, og på mitt spørsmål om de på noe vis står tilbake for merkeverkstedene hva angår hva de kan fikse, avsløres det hvor han har fått sine velsmurte stemmebånd fra. «Vi har tre ulike multidiagnose-verktøy, men mangler fortsatt litt på å kunne ta like mye som merkeverkstedene. Ca. 80-85 % klarer vi å fikse. Jeg jobbet fem år med Peugot hos Bertel O. Steen før vi startet opp her i bygda. Da hadde jeg telefonkontakt med kunder fra hele landet. Vi kunne sitte i Oslo og fjern-diagnostisere og -reparere biler i Tromsø, over data.»
Tenkte jeg det ikke, ikke noe smører service-muskelen bedre enn noen år i telefonkontakt med all slags kunder med all slags problemer, utfordringer og krappe humørsvinger.
Ikke noe smører service-muskelen bedre enn noen år i telefonkontakt med all slags kunder med all slags problemer, utfordringer og krappe humørsvinger.
Foto: Ryan Ancill / Unsplash
Rustfritt rykte
Tilbake hos Mobil 1 har jeg etter den første kontakten med Pynten og Kyllenstjerna i det stille nærdiagnostisert skrivehånden min til å være påført slark i to ledd og en mulig brist i lillefingeren. Ikke et bra utgangspunkt når de to nesten prater i munnen på hverandre på det lille spiserommet innenfor verkstedhallen. I likhet med konkurrentene i bygda, lever de av et godt merkenavn og et til nå rustfritt rykte. Hvordan har det gått siden dere utvidet og fikk full autorisasjon og enda mer avanserte diagnostiseringsverktøy vil jeg vite. «Vi har vel økt omsetningen med omtrent 30%,» svarer Pynten. «Økt kapasitet gir økt omsetning.»
Men de har egentlig aldri hatt problemer med at de ikke klarer å ta unna jobbene.
«På det verste kunne vi vel være oppe i tre ukers ventetid, men det var sjelden. Stort sett har vi ligget på ei uke,» supplerer Kyllenstjerna. «Ei uke må det være, det er ok,» sier Pynten.
Hotell hva, hvor?
Ja, for de av Varingens lesere som er kunder av disse gutta, og som er vant til et uformelt og halvt bryskt «Det er'n Ole!» når de ringer for å bestille service, kan det kanskje virke litt fremmed med denne etternavn-bruken, men jeg liker det. Pynten & Kyllenstjerna - det lyder som et loslitt bilverksted et sted på den svenske landsbygda i en fjern fortid. Lenge før data, service-programmer og dekkhotell. Ja, for sånn har verden blitt, at vi ikke lenger oppbevarer våre egne dekk i garasjen i det halvåret vi ikke bruker dem, men skriver dem inn på fint hotell. Ole og Jarle (ok, da ...) og den nokså nylig ansatte Tom Lysaker (full autorisasjon krever kompetente ansatte med alle papirer og vel så det i orden) har nesten 300 kunder som de oppbevarer dekkene for. Det gir bra grunnlag for et bredere kundeforhold. Dekkhotellet har vært i drift i mange år - disse karene har jo drevet bensinstasjonen vegg i vegg i mange herrens år før det ble ordentlig verksted – men hvor dekkene henholdsvis overvintrer/slikker sol, se det vil de ikke røpe.
Prissamarbeid
I den grad det foregår prissamarbeid i bygdas verksted-bransje, utspiller det seg mellom verksted og kunde. Det vanlige er å gi en fast pris på forhånd. Her er det ikke noe «bukken og havresekken»-problem. «Jeg gjør ikke noe før jeg har undersøkt bilen og gitt en rapport til kunden,» sier Jakobsen fra Bilverkstedet i Nittedal, som altså ligger på henholdsvis Åneby og Skytta, godt balansert på hver side av sine største konkurrenter. «Hvis det er muligheter for overraskelser underveis, spør jeg kundene om de vil at jeg skal gå over hele bilen.» Samme filosofi følger de på Mobil 1. «Stort sett gir vi en fast pris,» forteller Jarle. «Hvordan skal jeg vite at dere ikke fabrikkerer feil?» spør jeg. «Nei, da må du be om å få de påstått ødelagte delene med deg i bagasjerommet,» ler gutta, «det er den eneste måten du kan sjekke det på.» Men det er tydeligvis ikke noe problem, hverken her eller der eller der. Ikke prisene heller, for kundene er like faste som nøklene mekanikerne skrur med, når de ikke sitter på dataen, da.
Kundene er like faste som nøklene mekanikerne skrur med.
Fornøyde kunder
På vei ut støter jeg på Jan Inge Obrestad, som på tur gjennom bygda plutselig oppdaget at hans Toyota fra 2006 hadde et flatt dekk. Med den gode verksted-dekningen i bygda, som altså ikke skyldes annet enn en naturlig utvikling hos de allerede eksisterende aktørene, kunne han bare vrenge til høyre og vips så var han i Kyllenstjernas trygge hender. Obrestad pleide å bruke merkeverkstedet på Ski, men etter at Bilverkstedet i Nittedal åpnet på Åneby i 2009, har han vært fast kunde. Leverer bilen om morgenen på service-dagen og setter seg på bussen til Oslo. Henter på vei hjem. Storfornøyd. Og er de like flinke på Åneby som på Skytta (hvor unggutten Audun Lassen Aas - oppvokst på gård med egen smørebukk på låven siden han var 5 år - gjerne er den som tar hånd om bilen), eller på Shell (mangler dog full autorisasjon), eller hos Mobil 1, har han all grunn til det.
På vei hjem vrenger jeg bilen ut på riksvei 4 og kjenner ilinger av smerte i lillefingeren. Bilene er vel ivaretatt i bygda for tiden, men hvordan er det med sjåførene? Det får bli neste reportasje.
PS: Når jeg tenker meg om, så jeg ikke snurten av en pinup-kalender. Så har vi altså likevel ikke noe skikkelig bilverksted her i bygda.
