I Namsos skal det nå spares inn 40 millioner kroner. Det er en voldsom sum. Skoler og barnehager er dem som får kjenne det på kroppen. Elevene som i dag går på Sørenget skole må busses til Vestbyen Skole i Namsos. Alle får ikke lengre gå på kulturskolen, og hjemmehjelpstjenester skal reduseres fra annenhver uke til tredjehver uke.

 

Jeg har en drøm om og en gang kunne flytte tilbake til Namsos. Jeg har vokst opp der, kjæresten min har vokst opp i Vemundvik. Det er klart vi vurderer muligheten for å flytte tilbake. Namsos er et trygt sted å vokse opp, hvor unger kan ha mye frihet og kan drive med hvilken hobby de vil. Om det er dans, fotball, gitar eller korps får de muligheten til å utvikle ferdighetene sine.

 

Namsos kan i dag utvikle talenter fordi barn kan danse fra de er 6 år, fortsette gjennom hele ungdomsskolen for så å gå på danselinja ved Olav Duun vgs. De kan følges opp gjennom hele livet. Det samme gjelder for stort sett alle andre retninger innen kultur og idrett. Namsos har størst oppslutning i kulturskolen i forhold til innbyggertall, år etter år. Kulturskolens danseforestillinger er store happeninger, det samme er fotballturneringer og korpsstevner.

 

Skal disse lide samme økonomiske nød som Ungdomshuset Lagre’ har kjent på i mange år allerede? Skal kulturskolen nå ikke kunne tilby et like godt tilbud som tidligere? Jeg har jobbet på Lagre’. Jeg vet hva det vil si å måtte kutte i tilbud, og hvilke konsekvenser det får.

 

På Sørenget skole har barna mulighet til å etablere relasjoner til klassekameratene helt fra de er barnehagebarn og til de går ut av sjuendeklasse. Mange kan gå for egen maskin, fordi skolen ligger nært hjemmene deres. Elevtettheten er mye mindre enn inne i byen, og det sier seg vel selv at det betyr mer tid med læreren per elev.

Jeg gikk selv på Vestbyen skole da jeg var lita, og det er en fin skole, med nye bygg og store områder. Den var nært der jeg bodde, og jeg gikk til skolen hver dag. Jeg vil at barna i Vemundvik skal kunne ha det samme. Jeg vil at de skal kunne gå på nærskolen sin, slik som barna inne i Namsos by kan.

 

Skal jeg flytte tilbake til Namsos så må byen gå framover, ikke bakover. Jeg må vite at barna mine har muligheter. Jeg må vite at det finnes arbeidsplasser, og jeg må vite at jeg blir tatt godt vare på den dagen jeg blir gammel. Sammen med truslene om å miste AMK-tilbudet og flytting av danselinja spøker det jammen for drømmen om å en gang vende tilbake.

 

Det går ikke ann å snakke om innsparingene uten å nevne Rock City. Namsos Kommune ønsker å bruke 120 millioner på å kjøpe Rock City bygget. Rock City er en mulig arbeidsplass for meg. Den er i min bransje. Jeg har tiltro til Rock City. Jeg liker at Namsos har fått konsertlokaler og en moderne kino. Det var sånne ting jeg savnet som ungdom i byen. Men jeg støtter overhodet ikke måten Rock City har blitt driftet ned i konkurs og gjeldsgap.

Jeg synes ikke at de voksnes feilsteg skal ramme barna.

 

Hvert år arrangeres «Ka skjer heim?» i Namsos. Et arrangement med mål om å informere unge om hva som finnes av muligheter i hjembyen deres. Som skal friste oss om å komme tilbake for å være med å bygge byen videre. Så… Ka skjer heim? Nyutdannede lærere og førskolelærere kniver stadig om de få arbeidsplassene ved kommunens gjenværende skoler og barnehager. Foreldre kan bare sende to av tre barn på kulturskole fordi den ikke lengre har råd til å tilby søskenmoderasjon. Barna i distriktene faller utenfor fordi alle kompisene bor i Namsos og de bor så langt unna at de ikke får møtt dem utenfor skoletid.

I mens øker tallet på Namsosinger som søker lykken i Trondheim.

 

Ikke legg ned byen min. Jeg trenger den.