Benedettas perler
Av og til tar idéarbeidet helt av. Uten at noen en gang har bedt om det. Som i tilfellet med Benedettas perler. Bakgrunnen var som følger. For en del år tilbake startet Tønsberg-regionen opp et prosjekt kalt Pulserende Kystperle. Initiativtakere var en gjeng ildsjeler fra næringsliv, kultur, idrett, frivillighet og det offentlige.
Målet var å samle byens og regionens mange gode krefter for å differensiere Tønsberg på en positiv måte fra andre byregioner. På denne måten skulle Pulserende Kystperle bidra til at regionen ble enda mer attraktiv for tilflyttere, entreprenører og besøkende.
En fargerik logo ble laget, og muligens også en serie annonser som viste fordelene med å bosette seg i regionen. Men jeg følte at noe manglet. Det måtte da finnes andre måter å rette oppmerksomheten mot Tønsberg-livet og områdets mange attraksjoner på? Derfor, en stille dag på Splæsh-kontoret, ble en fyrrig italiensk dame født. Det endte opp i et ellevilt storyboard, og med temamusikken fra Michael Manns The last of the mohicans som skisselydspor, ble det hele presentert for de ansvarlige bak satsingen. Filmen skulle være en slags hybrid mellom stumfilmtidens drama – med tekstplakater og det hele – og operetteaktig fashion, før det hele på slutten fikk en tvist og ble tatt ned i det hverdagslige. Idéen og manuset ble godt mottatt, men fordi budsjettet var noe i overkant, ble det liggende i påvente av nye tildelinger og sterkere sponsorer. Men plutselig ble Pulserende Kystperle innlemmet i «søstersatsingen» Tønsberg-livet, og dermed forsvant den overliggende metaforen og med den hele grunnlaget for idéen. Men en tanke slår meg, dette må da kunne skrives om til å selge Norges kystperler generelt? I mellomtiden, her er den første tredelen av Le Perle di Benedetta.
Hvordan det går med den rasende Benedetta og hennes dyrebare perler? Det får du vite dersom vi klarer å selge filmen til noen andre.
